Fri abort t.o.m. uke 12 ble innført i 1978 her i landet. Denne abortloven er dermed 32 år. Nesten 500 000 fostere har i løpet av disse årene ikke fått lov til å leve opp. Det er en by på størrelse med Oslo. Eller er det feil å tenke slik?
Det er i dag ingen debatt om fri abort bør tillates i svangerskapets 12 første uker. De fleste synes å være enige om at vi skal ha fri abort. Annerledes var det for 35 år siden. Helt annerledes. Fri abort var et betydelig stridsspørsmål og den fremste kampsaken for feminister på 70-tallet. Det ble gått i atskillige demonstrasjonstog med strikkepinner som det kanskje aller mest brukte symbolet på hvor ille den daværende loven var.
I 1975 falt forslaget om fri abort med en stemmes overvekt på Stortinget. Ap og SV ivret sterkt for en ny abortlov og hadde et knapt flertall. Men SVs Otto Hauglin valgte å følge sin egen overbevisning i stedet for partiets og stemte i mot forslaget. Ved valget i 1977 frasa Hauglin seg renominasjon, og året etter var vedtaket for en ny abortlov et faktum med en fattig stemmes overvekt.
Det blir gjennomført om lag 14 000 aborter hvert eneste år. Hvor mange norske kvinner får egentlig utført en eller flere slike provoserte aborter i løpet av livet sitt? Om lag en av tre, i følge professor Willy Pedersen. Jeg stusset da jeg så tallet. En av tre norske kvinner – kan det virkelig være så mange?
Hvem tar abort? Ingen vet. For dette er tabubelagt, og derfor forskes det heller ikke på det. Derfor vet man heller ikke noe om hvorfor folk tar abort. Vi kan bare tenke oss til grunnene. Det kan være at barn ikke passer akkurat nå, det kan være at man glemte å bruke prevensjon osv. Gode grunner, mindre gode grunner og vanskelige overveielser for ofte unge jenter å foreta.
Etter innføringen av fri abort i 1978 trenger ingen å oppgi noen grunner for å stoppe utviklingen av et menneskeliv fram til og med uke 12. Abort er også mulig å foreta etter uke 12 og i alle fall fram til uke 18. Da må en dog oppgi en god grunn til en nemd. Som
a) at det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse.
b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon.
c) det er stor fare for sykdom hos barnet.
d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest.
e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming.
Etter uke 18 er også abort tillatt, hvis en har en ”særlig tungtveiende grunn for det” som det heter. Fosterets krav og rett til beskyttelse inntreffer først i uke 23 da fosteret anses å kunne være levedyktig. Men også da finnes det ett unntak; hvis moren står i fare for å dø som et resultat av svangerskapet.
Abort er ømtåelig å snakke om. Noe bortimot et tabu. Og jeg kvier meg virkelig for å skrive dette. For det er jo bare så forbaska mye lettere å skrive om langt mer ufarlige temaer. Debatten som vi hadde om abort på min videregående skole i 2. klasse, sitter fortsatt i meg. Vi var 25 stykker i klassen – alle var for fri abort. Med unntak av meg og en til. Mitt hovedargument var (og er) at fosteret er et liv. Et menneskeliv. I mine øyne blir det derfor feil at legevitenskap brukes til å ta liv. Den skal redde liv.
Spørsmålene haglet til meg, kritikken var massiv: ”Hvis ei jente du var sammen med ble gravid, og hun tok abort, ville du ikke støtte henne”?, sa en. ”Er du ikke for at jenter skal kunne bestemme over seg selv”?, sa en annen.
Jeg svarte etter beste evne, men det er tøft når en har alle i mot seg. Særlig når en 17 år og litt usikker på seg selv. Samtidig trodde jeg, da som nå, at det er uvurderlig viktig at nettopp mennesker som har andre synspunkter enn ”alle andre”, i det minste av og til, tør å stå opp for disse. Fordi ellers risikerer vi å bli kvalt av en tilsynelatende enighet.
Fri abort har blitt synonymt med en kvinnerett. ”Er du ikke for at jenter skal få bestemme over seg selv?” Spørsmålet jeg den gang fikk, er selve hovedargumentet for fri abort. Retten til å bestemme over egen kropp. Men: Er det sin egen kropp kvinnen bestemmer over? Er det ikke en annen kropp og et annet liv? Bør kvinnen ha rett til det? ”Jammen, det er jo bare en celleklump”, har jeg ofte fått til svar i abortdiskusjoner. Er det det? Kun en celleklump? Er ikke alle mennesker ”celleklumper”? Og hva med mannens rettigheter – hva hvis en mann ønsker at sitt barn skal bli født, mens kvinnen har motforestillinger. Betyr ikke mannens synspunkter noen ting?
For meg er det et menneskeliv i det øyeblikk sædcellen smelter sammen med eggcellen. Et liv som har krav på den samme beskyttelsen som ethvert annet menneskeliv. Derfor feirer jeg ikke abortloven, jeg er i stedet lei meg over at vi har en lov som fratar barn muligheten til å vokse opp.
Det snakkes om at grensen for fri abort skal utvides ytterligere. Kanskje til 16 uker. Muligens også til 18 uker. Det kan tyde på at utviklingen kan komme til å gå i retning av at enda flere barn i framtiden skal fratas livet.
Er det dit vi vil? Eller er det helt på trynet å snakke om aborterte fostere som barn?
