If you're trying your best but you dont succeed

et steg på stigen i livet ;)

Gabriellas sång

Trykk på tittelen ;)

Denne rørte meg ganske sterkt da jeg hørte den for første gang i filadelfia for en god stund siden. Idag betyr den fortsatt mye :)

Ny målsetting

For min personlige utvikling setter jeg nå en bevisst målsetting idag og fremover.
Dere er alle hjertelig velkomne til å irettesette meg når jeg ikke følger den. Slike ting er igrunn farlig å si, ettersom man kan få mer enn forventet, men Be Gentle, -Fragile. hehe..

Her kommer det:
* Lære å si nei.
* Lære å ta imot.
* Lære å bli fylt av Gud og mennesker før jeg gir videre.
og til sist, men ikke minst
* Si det jeg mener. -Ikke være konfliktsky. Om noe plager meg skal jeg være ærlig og si ifra.

Siste kan sannsynligvis bli vanskeligst i og med at jeg det siste året har blitt fysisk dårlig ved konfrontasjoner. Men kvaliteten ligger i meg, jeg hadde den før og skal få den igjen :))

Fra Ella's blogg

"A society that trades a little freedom for a little order will lose both and deserve neither."

Intelligent sitat fra Ella's blogg. Må si jeg er glad for at det finnes mennesker som er så samfunnsorienterte og samtidig gjennomtenkte. Dette er en blogg med mange innlegg som er verdt tiden det tar å lese.

Poverty by Jason Upton

There's a power in poverty that breaks principalities
and brings the authority's down to their knees.
There's a brewing frustration and ageless temptation,
to fight for control by some manipulation.
But God of the kingdoms and God of the Nations,
God of creation sends His revelation:
Thru the homeless and penniless Jesus the son,
the poor will inherit the Kingdom to come!

Where will we turn when our world falls apart?
And all of the treasures we've stored in our barns,
can't buy the Kingdom of God?
And who will we praise when we've praised all our lives
men who build Kingdoms and men who build fame:
-Heaven does not know their names.
What will we fear when all that remains is God on His throne,

with a child in his arms and love in his eyes,
and the sound of His heart cries?

Apropo "søt"...

Sist fredag var jeg på vei sørover til Vennesla på kvinnekonferanse og satt i bilen og sang litt lovsanger. Da jeg var kommet ut av Drøbakstunnellen kjørte en varebil med fullasta tilhenger foran meg. Etter en stund tok vinden godt tak i de usikrede søppelposene og en stor mørk kladd kom mot meg i full hast. Jeg bremset kjapt og svingte unna, tutet litt og satte på nødlysene til advarsel for møtende og etterfølgende biler. En ny stor bag blåste av rett etter, og jeg fant det lurest å følge etter varebilen, med den utradisjonelle avlastningsmetoden, på en sikrere avstand.
Behovet mitt for å si ifra til menneskene i varebilen vokste litt da jeg så hvor potensielt farlig situasjonen kunne bli med slike fulle, flyvende søppelsekker. Jeg satte på nødlysene, tutet litt til, og blinket med langlysene. Etter omtrent et minutt med denne metoden tok de endelig hintet og stanset på veiarmen. Frimodig hoppet jeg ut av bilen for å forklare det hele, men angret litt, bare litt, for jeg ble mest engstelig da jeg så det kom tre svære, mørkkledde mannfolk ut av varebilen. De så ikke spesielt muntre ut. "Skal jeg løpe tilbake til bilen, låse dørene og kjøre det jeg er god for" streifet det meg. Men tanken på at de da ville stille seg mer enda uforstående og irriterte over min påtrengende oppførsel, var heller ikke veldig fristende. "Kjære Gud vær med meg" ba jeg fort.
De kom bestemt mot meg og jeg tvang fram et smil som sikkert så litt fårete ut, prøvde se søt og uskyldig ut, samtidig med et ansiktsuttrykk som liksom skulle si "jeg er så trygg så".
"Unnskyld, men dere har mistet noen sekker på veien".
"Øh??"
"Jeg ville bare si ifra om at dere har mistet 2 søppelsekker på veien" "English, please" Endelig kom det lyd fra en av de tre. Ikke særlig innbydende, men det var da noe. "You have lost two of your bags on the road." "Im so sorry" skyndte jeg meg å legge til før jeg gikk raskt tilbake til bilen.

Det er ikke ofte jeg virkelig prøver å se søt og uskyldig ut, men denne gangen virket det som om det kanskje kunne være en viss beskyttelse i det, så det var jo verdt et forsøk. Litt forskremt må jeg jo også ha virket, selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å virke rolig. De så jo litt skumle og sinna ut til å begynne med. Heldigvis var det bare tre polakker som var ferdig med sitt snekkerarbeid for dagen. De vinket hyggelig til meg mens de omorganiserte lasten da jeg igjen tok fatt på veien sør.

Selvfølgelig hadde jeg sett "en engel iblant oss" dagen før, men jeg kan ikke hjelpe for å tenke at kanskje, muligens, kanskje satt det en engel i passasjer setet mitt og fulgte med på at alt gikk bra. Jeg måtte ihvertfall fnise en del over hendelsen i en halvtime etterpå. Litt i lettelse over at det tross alt hadde gått bra.