Blablabla...

Man sier så mye for tiden, men det virker så sjelden å ha noen stor mening. Jeg blir bare mer og mer klar over at det å gjøre det man vil blir hardere og hardere, og det man ikke vil blir lettere og lettere. Da jeg var liten var alt liksom mye enklere. Jeg var ekstremt sta, og det jeg mente var rett det gjorde jeg. Koste hva det koste ville. Jeg savner egentlig å være litt mindre komplisert. -Ikke det at jeg innbiller meg at jeg på noe som helst tidspunkt har vært enkel, bare ikke fullt så tåkete i hodet...

Nå kan det jo hende at det hele har en sammenheng med mitt overdrevne søvnbehov. Å sove minst 12 timer hver dag og fortsatt ønske at jeg kunne sovet 5 timer til er vel en smule drøyt. Men sånn har det altså vært helt siden jeg begynte å spise gluten og alle de andre tingene jeg ikke tålte. Jeg nekter for at det på noen som helst måte kan ha en sammenheng med at jeg nettopp i går fylte det skrekkslagne året som tilsammen utgjør tallet 5 i likhet med 2007 hvis man da velger å subtrahere i stedet for å addere.
At jeg er syk i hodet mitt er det ingen tvil om så før jeg røper mer av denne galskapen, som man har en tendens til å røpe når man er sliten og trøtt og fylt med en drøss av merkelige tankerekker, skal jeg slutte å skrive akkurat nå.

Konklusjonen på det hele er blablabla...
og Blablabla...