Å være kristen

er ikke alltid like lett.
Jeg snakker ikke nå om det å tro eller det å ha et forhold til Gud, men om det å kalle seg kristen og hva andre legger i ordet.
Når man kaller seg kristen blir det ofte assosiert med å skulle være en bra person, eller til og med å utgi seg for å være perfekt. Noen har et positivt bilde av kristne og synes de er gode mennesker, mens en del har et bilde av kristne som bedrevitere som tror de er opphøyet over alle andre til å fortelle dem hva som er rett og hva som er galt, mens de selv gjør et dusin av feil.
Jeg gjør feil stadig vekk!! Det er ikke alltid like lett å innrømme at man er kristen, eller at en driver med kristent arbeid, når man ikke er perfekt og heller ikke vet hvilke erfaringer den enkelte har eller hvilke asossiasjoner ens ord og handlinger vil skape.
(Ingen er perfekte og jeg kommer aldri til å bli det heller.)

På den ene side, hva betyr det vel hva andre mener?
På den annen side, jeg, som kristen, kan være den eneste bibelen en annen person noen gang kommer til å "lese", hvis du skjønner hva jeg mener. Mine ord og handlinger vil bli oppfattet i forhold til den enkeltes erfaringer og tolket derfra. Og ettersom jeg selv, "bedreviteren som jeg er", mener jeg har et godt budskap vil jeg jo gjerne dele dette.

Hvorfor, inni granskauen, er det så viktig at alle deler mitt syn?!?
Er ikke det bare utolerant og arrogant?
Kanskje. Men nå er det jo sånn at jeg virkelig tror på det jeg tror på.
Skulle det være en grunn til å presse på religionen min på alle andre?
Definnitivt ikke. Folk må selv velge.

Mitt dilemma er at sannheten er sannheten, uansett. Den blir ikke definert ut ifra hva vi liker å tro at er sant.